onsdag 15. februar 2012

En liten vinterfortelling i bilder og ord

Fra Romedalen i Sunnmørsalpene. Foto: Erik Kristensen


Jeg hadde en liten fototur til Skjernøya (uten for Mandal) i snøføyka for et par uker siden. Jeg fikk lyst til å dele noen kalde øyeblikk med dere andre i BioFoto; nå når skjæra samler kvist til kvisthaugen sin og svanene gjør kjærtegn til hverandre ute på fjorden. Noen av bildene er fra denne turen. De fleste bildene er ellers fra Mandals nærområde, mens det første er fra Romedalen i Sunnmørsalpene.

Foto og tekst: Erik Kristensen










Fegdnatt

Det glitrer i rimet på mi rute,
en månesigd henger i mørket derute.
Så stirrende nifs ei natt! Det er
som livet står lammet med vidåpne øyne
i frostmånens nåkvite skjær.

Jeg sitter i ovnsvarmen. Sender en tanke
til alle de liv som i natt må vanke
på attsnødde stier, uten ly
i endeløst lange timer
fram mot et gustent gry.

På tuftene etter en plass inni snaret
der beiter i rya en høstgammel hare.
En rørende enfoldig liten bror
i alt dette hjerteløst kvite
av vinter og rovdyr-spor.

En råbukk kjemper i snø til bogen
aleine med natta og vinterskogen.
Den legger seg ned, - og går igjen
med flaker av is frosset fast
til buk og lend.

Og langt inni viusnaret på bøen
kviskrer en lyd, som et sukk i snøen.
Bare ei knøttlita meise som falt
stivfrosset ned frå kvisten.
Det var alt.


Det suser i skogen: en ensomhet
som rommer alt det du ikke vet.
Gud hjelpe alle navnløse små
som kjemper aleine i verdensmørket
ei isnende natt som nå.
                        Hans Børli

































Tjærekorset

Ho bessmor fortalte at
far hennes hver julekveld
malte et tjærekors på fjøsdøra
til vern mot vonde makter.
Så var det et år
det  blåste og snødde julenatta lang;
de store fillene av våt-tung kramsnø
festnet i tjæren på nauthus-døra.
Da været letnet i joleotten, sa bestemor,
sto tjærekorset og lyste
drivende hvitt.

Slik så det ut
det vakreste minnet hennes bessmor.

                                 Hans Børli


































Jeg heiv etter været,
Jeg heiv etter pusten,
Da jeg fra fjordens munning
Fikk se
Mot landet i syd,
Som blånet.

Engang , når jeg har lagt meg,
Engang, når jeg er død,
Vil synet, jeg så,
Beta en annen.
En annen
Vil få det å se.
Den nye slekt
Vil få det å se.
Derfor heiv jeg etter været,
Derfor heiv jeg etter pusten,
Sterkt betatt som jeg var.

               Ukjent grønlands dikter.








3 kommentarer:

  1. Nydelige fotografier fra sørlandsvinteren, Erik, og flotte, medfølgende dikt som skaper enda flere bilder i mitt indre! Tusen takk for at du deler slik en fotokunst med verden! :-)

    SvarSlett
  2. Ja, selv om vi bor lengst sør i landet så har vi fine vintermotiver her også. Syns du har satt sammen en serie med variasjon og utsnitt i bildene. Syns særlig s/h-bildene var fine. Det minner om egne inntrykk fra mange turer gjennom vinterlandskap.

    SvarSlett
    Svar
    1. Flott å høre at dette skaper indre bilder og gamle minner. Det forteller at jeg muligens har oppnåd noe av det jeg prøvde på.

      Takk Ann-Lise for god hjelp til å få det på sida vår.

      Slett