Grenselandet (en tur i Rogen og Femundsmarka)

"Gutta på tur"
Foto: Erik Kristensen

 

Grenselandet er egentlig ett eneste stort og sammenhengende, vernet naturområde på tvers av riksgrensa mellom Norge og Sverige. Det er oppdelt i ni forskjellige enkeltområder, med mer enn 2 000 kvadratkilometer med vernet natur. Her er det sjeldne dyr og planter, urgamle trær og særpreget blokkterreng, fjellvidder, gammelskog og krystallklare vann.

Mange oppfatter Grenselandet som en uberørt, øde og avsidesliggende villmark. Et veiløst land, fjernt fra sivilisasjonens brus, der bare vindens sus og vannets sildring avbryter den uendelige stillheten. Et land der storlommens ødslige låt kan høres i den lyse sommernatten. Et land der du kan gå i ukevis uten å se et annet menneske.

Men Grenselandet rommer også lett tilgjengelig fjellterreng der hundrevis av mennesker daglig er på tur, og det med urørt villmark er en sannhet med modifikasjoner. I Grenselandet har det levd mennesker i tusenvis av år. Mange har livnært seg av jakt, fiske og reindrift. Andre har vært tømmerhoggere og fløtere. Noen har til og med drevet jordbruk...

Tekst og foto: Erik Kristensen

 

Rogen

Landskapet rundt den store innsjøen Rogen gir et særpreget inntrykk med sine enorme steinblokker, lavkledde, krokete furuer og labyrinter av små vann. Her kan du vandre eller padle, dag etter dag, uten å se verken snauhogst eller vei.

Rogenmorene – istidens urgamle labyrinter

Rogenmorene er stein og grus som istiden etterlot seg i et nett av rygger. Mellom ryggene ble det ofte dannet små vann. Det tilsynelatende uendelige antallet skaper et flikete og buktende blått mønster på fjellkartet.

Rogenmorene er et internasjonalt, kjent begrep blant geologer. De forekommer også andre steder i verden, men har fått navnet sitt fra området rundt innsjøen Rogen ettersom de er spesielt tydelige her, og ble tidlig beskrevet herfra av vitenskapen.

Kano er en fin måte å ta seg fram gjennom Rogens naturreservat om sommeren. Det er herlig å gli langs Rogens strender og se alle steinblokkene som man slipper å hoppe imellom, eller padle fra Käringsjön ut i labyrinter av småvann. Men det er ingen søndagspadling. De små vannene med mange viker henger ikke sammen, så du må være beredt på å bære kanoen, iblant flere hundre meter. Og det lunefulle været kan raskt forvandle den store innsjøen Rogen til et livsfarlig padlevann.

 

 

 

 

 

 

 

 

Blant kjempefuru, jerv og lom

I den karrige morenejorden og det kalde, tørre klimaet dominerer noen få hardføre vekster: furu, krekling, tyttebær, blåbær, og selvsagt ulike arter lav og mose.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv om dyrelivet kan oppleves som artsfattig, er naturreservatet viktig for flere truede dyrearter. Bjørn, jerv og oter er noen av dyrene som lever her, men du må ha virkelig flaks for å få se dem. Da er sjansen større for å få se en flygende kongeørn, fjellvåk eller fiskeørn.

Storlommen er en av områdets karakterfugler. Dens ødslige låt høres ofte over innsjøene i sommerkvelden. Før trekket om høsten samles lommene i store flokker på Rogen.

Både i småvannene og i Rogen er det bra med ørret, røye, harr, abbor, gjedde og lake. Käringsjön er berømt for stor harr som fiskes om sommeren og høsten. Vinterstid lokker spesielt røyefiske i Rogen og Bredåsjön.

Noen innsjøer kan ha forskjellige pH-verdier og helt atskilt plante- og dyreliv, selv om de kanskje bare ligger noen hundre meter fra hverandre. Spennende for fiskere som kan behøve å skifte agn mellom ulike vann.

Nyplukkede molter passer fint til dessert.

Furuskog og gammelfuruer

Vindpinte urfuruer og små furuplanter står og stamper mellom enorme steinblokker. Man føler virkelig hvordan trærne må kjempe for å overleve. Det er ikke lett å klare seg i den magre, steinete morenejorden. Ikke engang for den hardføre furua. Frosten kan plutselig slå til mot de unge plantene i vekst, nesten når som helst i løpet av den korte sommeren.

 

 

 

 

 

 

Hardt klima, branner og tidligere tiders tømmerhogging har formet disse eiendommelig, glisne skogene. Iblant kan man undres om man virkelig er i en skog når trærne later til å stå alene hver for seg. Trærne er blitt herdet. De vokser langsomt og impregneres med kvae til nesten ingenting får bukt med dem. Flere furuer i Grenselandet er over 700 år. De gamle furuene får sterke, flate kroner som kan bære tunge rovfuglreir. Et kongeørnreir kan faktisk veie over et tonn – det klarer ikke en hvilken som helst furu. Både kongeørn og fiskeørn bygger gjerne reir i Grenselandets gamle furuer.

Om vinteren ses ofte jervespor i Grenselandet. Med sine store føtter galopperer den oppå snøen, jakter og gjemmer unna mat i lager. Den vanen har gitt jerven et rykte for å være glupsk. Men jerven er egentlig ikke så flink til å jakte. Den overlever for en stor del fordi den ikke er kresen. Den følger gjerne i sporene etter andre rovdyr – samler og eter gamle kadavre som de har etterlatt seg.

Landskapet i Grenselandet passer jerven. Det er bra med glisne, skogbevokste blokkmarker der den gjerne graver hiet sitt, eller klatrer opp i en storfuru for å spane.

 

 

 

 

 

 

 

 

Om sommeren ses ofte spor etter bjørn i området. Det kan være utgravde maurtuer eller kloremerker på trærne. Om høsten etterlater den seg store møkkhauger, fulle av bær.

Hvis du har hellet med deg, kan du få se en bjørn som går og beiter i en fjellskråning i september – oktober. Da har de det travelt med å bygge opp fettreserver før vinteren, og de kan ete så mye som 100 kilo bær på et døgn.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ulvelav – den vakre giften

 

 

Ulvelaven er nok et av Grenselandets mest fotograferte motiver. Hvem kan motstå å ta fram kameraet når man ser et tørrtre eller gamle låver, helt dekket av den intenst gulgrønne laven? Og uvanlig er den også. Ikke i Grenselandet, men i resten av Skandinavia. Den regnes som en rødlistet art – det vil si en art som risikerer å bli utryddet om ikke særskilte forholdsregler tas. Å verne Gernselandet mot utnyttelse er en slik viktig forholdsregel, som forhåpentligvis kan redde både ulvelaven og mange andre utrydningstruede organismer.

Ulvelaven trives på grånende, solbelyste tørrfuruer, så derfor er Grenselandets glisne gammelskoger og myrkanter perfekte. Mange skoger i det øvrige Skandinavia er blitt for tette og skyggefulle, først og fremst på grunn av planting, igjenvoksing og brannbekjempelse. Og det er få steder der ulvelavens favorittunderlag finnes i så stor grad som i Grenselandet – riktig mye av gammel, solbelyst, død ved.

I gamle dager la folk ut kjøttbiter med knust glass og pulverisert ulvelav for å forgifte ulv og rev. Laven inneholder vulpinsyre som lammer åndedrettsorganene. Glasset var der for å lage sår i dyrenes tarmer slik at giften skulle trenge lettere inn. Ulvelaven er så giftig at de som håndterte ulvelavpulveret, var nødt til å bruke munnbeskyttelse.

Kilde: http://www.graenslandet.se/.  Her finnes mye mer informasjon og kart.